2.0 Teori

2.1 Norskopplæring
Den pedagogiske biten ved norskopplæring som asylsøkerne får kalles ”andrespråkslæring gjennom bruksstrategier”. Læring gjennom bruksstrategier innebærer at asylsøkerne lærer å forholde seg til konkrete problemer som vedkommende vil støte på i kommunikasjonssituasjoner (Berggreen & Tenfjord 1999:15-27). Opplæringsprosessen er ikke mer omfattende enn at asylsøkeren klarer å kommunisere det grunnleggende som han eller hun måtte ha behov for i sin livssituasjon. Det varierer mye fra person til person hvor stort utbytte vedkommende har av språkopplæringen. Noen har godt språkøre og lærer mye på egenhånd med språkopplæringen som bakgrunn. Andre igjen har lite utbytte av opplæringen, fordi språket er vanskelig og ukjent. I tillegg er en del av asylsøkerne analfabeter . En representant for den tverrkulturelle kvinnegruppen EMPO sier at en vanlig grunn til at kvinner ofte er mindre språksterke enn mennene er at de tradisjonelt sett skal være hjemme med barna, og kommer seg ut i samfunnet via jobb og får praktisere språket i mindre grad enn den mannlige delen. Å ha et godt språkgrunnlag er viktig for å integrere dem som får innvilget oppholdstillatelse. Dersom de har problemer med å gjøre seg forstått, vil det blant annet bli vanskelig å få seg jobb, de vil få problemer med å føre dialog med statlige organer, og de vil få problemer dersom de skulle måtte oppsøke lege. For dem som lider av depresjoner og angst, kan utfordringen ligge i det å oppsøke psykolog. Dette gjør benyttelse av tolkebyråer- og tjenester veldig vanlig i mottaksdrift og ellers, for eksempel i møte med helsevesenet. Utfordringen er å få tak i kvalifiserte tolker på det aktuelle språket. Therese Sand mener motivene for å forlate ens hjemland kan kalles ”push”-faktorer, mens det er ”pull”-faktorer som trekker mennesker til et annet land (Sand 2008:17-18). Hun deler faktorene inn i tre kategorier. Den første kategorien tar for seg trusler om henrettelser og drap, fengsling, tortur og voldtekt under ”push”-delen, og under ”pull”-delen håp om sikkerhet, frihet og trygghet. Personer som søker asyl med grunnlag i denne kategorien, er dem som lettest faller under FNs definisjon på hvem som har krav på det. Den andre kategorien tar også for seg alvorlige trusler, om krig, forfølgelse, trakassering, overvåking, sensur og utdannings- og yrkesforbud under ”push”-faktorene og håp om blant annet fred, demokrati og rettssikkerhet under ”pull”-faktorene. Det er midlertidig vanskelig å få innvilget politisk asyl med utgangspunkt i denne kategorien. Den tredje og siste kategorien tar for seg faktorer som arbeidsledighet, fattigdom, sult og dårlig helsetilbud under ”push”-delen, og håp om blant annet arbeid, medisinsk hjelp og velferd under ”pull”-delen. Her er det umulig å få politisk asyl (Sand 2008:17-18). Flesteparten av dem som får innvilget politisk asyl i dag, har svært traumatiske opplevelser bak seg, noe NKVTS sine undersøkelser om psykisk helse for å identifisere psykiske hjelpebehov hos nyankomne asylsøkere, kan bekrefte.

2.2 Integrativeness (INT)
Robert C. Gardner har laget en modell hvor han fokuserer på at motivasjon, sammen med INT og holdninger til læringssituasjonen er viktige faktorer for å oppnå læring. For å oppnå INT kreves en reorganisering av eget selvbilde og syn på verden, og dermed en ”justert” identitet. INT spiller sammen med holdningene til selve læringssituasjonen, og det er disse to faktorene som påvirker motivasjonen til den lærende, men viljen til å åpne seg for det nye språket og kulturen, varierer fra situasjon til situasjon. INT vil for mange asylsøkere oppleves som vanskelig, i og med at de forlot hjemlandet som følge av trusler. Å måtte flykte fra sitt hjemland, oppleves ofte som et tap i seg selv. Mange har et håp om å flytte tilbake om situasjonen tillater dette.

2.3 Sosialisering
Mistillit er et vanlig fenomen blant asylsøkere. Grunnet tidligere handlinger begått mot dem, kan det være vanskelig å ha den samme tilliten til det gode i mennesket. Møtet med en fremmed kultur oppleves også ofte som tung. Sosial status fra tidligere går ofte tapt og man har problemer med å kommunisere det man ønsker. I tillegg opplever noen at mottakelsen fra nordmenn ikke er den beste, men at de møtes med urimelige krav og skepsis (Neumayer & Skreslett m.fl. 2006:17-20).Å skulle lære seg et helt fremmedartet språk som delvis ”ufrivillig” tilflytter i et nytt land, er ofte vanskelig fordi man føler seg underlegen når man ikke klarer å gjøre seg forstått. Dahl forklarer at ved læring av et nytt språk, starter man med å lære en forenklet versjon av språket, et slags ”barnespråk”. Å lære alle aspekter og nyanser ved et nytt språk, er en tidkrevende og omfattende prosess. Det betyr for mange at de har problemer med å formulere sine tanker, meninger og opplevelser på det nye språket, som klart virker frustrerende (Dahl 2001:84). På mange måter kan man si at de må sosialiseres på nytt. Teoretikeren Norton har beskrevet hvordan språklæring for en polsk immigrant mislykkes på grunn av hennes og språklærerens ulike syn på henne. I denne forbindelsen bruker han begrepet ”forestilte fellesskap” som betegnelse for de forestillinger vi har om oss selv og vårt forhold til verden (Rismark & Stenøien 2004:29). Mens den polske kvinnen så seg selv som profesjonell lærer fra hjemlandet, så språklæreren henne som en nybegynner. Mangelen på anerkjennelse av hennes selvforståelse førte til selvutstengelse fra kurset. Noe som for mange asylsøkere og innvandrere oppleves som vanskelig, er at man ofte plasseres i andre kategorier enn man er vant med fra sitt hjemland. Der kan man gjerne oppleve respekt grunnet jobb, familie, bosted, mens man i det nye landet ofte havner i den store gruppen ”innvandrer”. Samtidig synker man ofte i gradene innen arbeidslivet. ”Kultur og språk henger nøye sammen. På mange måter kan vi si at å lære språk er porten inn til kulturens mangfold” (Dahl, 2001:84). Det å ikke kunne uttrykke seg fører dermed til at man i mindre grad har mulighet for å utfolde seg i samfunnet, som igjen vil føre til isolasjon, tilbaketrekking og frustrasjon.2.3.1 Sosialt nettverk Å ha et sosialt nettverk er en viktig del av menneskets behov. Et sosialt nettverk skaper trygghet og en følelse av tilhørighet. Det gir også mennesket en mulighet for utspill av følelser og veiledning. Mye tyder dessuten på at sosial støtte direkte kan virke positiv fysiologisk på helsa og at det kan hindre følelsen av frustrasjon og av ikke å bli forstått, samt isolasjon. En skjelner mellom fire ulike typer sosial støtte ; Følelsemessig støtte , bekreftende støtte , informerende støtte og instrumentell støtte (Dalgard 19.10.08). Mangel på sosial støtte øker faren for både fysiske og psykiske plager. Undersøkelser viser blant annet at manglende nettverk kan bidra til en usunn livsstil, med lite mosjon, usunt kosthold og relativt stort inntak av alkohol og røyk. Folk med lite sosial støtte er også mer utsatt for stressfaktorer, som problemer på arbeidsmarkedet, boligproblemer og lignende. Det bidrar også til at man i mindre grad søker faglig hjelp om man blir syk. Det framgår dessuten av undersøkelsen at manglende nettverk gir psykologisk stress (Dalgard 19.10.08).
”Manglende sosial støtte svekker evnen til å mestre påkjenninger og vanskelige livssituasjoner, og dette kan gi seg utslag i svekket selvtillit, redusert selvbilde, opplevelse av maktesløshet og i siste instans depresjon, angst eller andre psykiske lidelser” (Dalgard 19.10.2008).