3.0 Drøfting

3.1 Mangelfulle språkkunnskaper
Under vårt feltarbeid opplevde vi at mangel på tilstrekkelig felles språkkunnskaper kunne være en hindring for kommunikasjon mellom oss og dem. En kvinne vi snakket med hadde bodd i asylmottak i nesten seks år, og hun hadde likevel problemer med å ordlegge seg. Det virket som om hun var redd for å svare på spørsmål, i frykt for å bli misforstått. Kvinnen fortalte at hun hadde blitt intervjuet i lokalavisen og opplevd å bli feilsitert. Under et annet intervju erfarte vi at informanten slappet mer av og gjenvant egenkontrollen da vi byttet fra norsk til engelsk. Den korte tiden intervjuet ble holdt på norsk, virket hun anspent og vi fikk inntrykk av at hun ikke forstod alle spørsmålene. Svarene var svært korte og lite utfyllende. På engelsk var informasjonen mer nyansert og vi hadde inntrykk av at hun fikk formidlet det hun ønsket. I vår jakt på informanter opplevde vi at mange ikke ønsket å snakke med oss. Dette kan være en indikator på at de ikke føler at de kan uttrykke seg godt nok på norsk. I begynnerstadiet kan det også føles fordummende å uttrykke seg på ”barnespråket”. I samtale med asylsøkerne kom det frem at flere ønsker mer norskundervisning enn det som tilbys. Dette er sannsynligvis sterkt relatert til graden av INT , som Gardner lanserer som en av tre faktorer for suksessen ved språkopplæring. Det er vanlig å benytte seg av tolketjenester, men innen enkelte språk kan det være vanskelig å oppdrive kvalifiserte tolker. Også på asylmottaket vi var, brukte de tolk hyppig for å kommunisere med beboerne på mottaket. Også leger kan benytte seg av tolk, men det er ikke bestandig at tolketjenesten kan strekke til. Ofte er det rett og slett ingen tolker på det ønskelige språket, fortalte en av lederne på mottaket. Dette fører til gjensidig frustrasjon. Det var særlig vanskelig å finne kvinner som ønsket å snakke med oss. Vår informant fra den tverrkulturelle kvinnegruppen EMPO fortalte oss at dette kan skyldes at mange kvinners språkkunnskaper er svakere enn menns. Dette kan være fordi de i mindre grad enn mennene beveger seg utenom det sosiale nettverket de har i asylmottaket. Flere av kvinnene hadde også små barn, og også det kan kanskje bli en barriere for at de ikke kommer seg ut i samfunnet i like stor grad som mennene.

3.2 Psykisk helse
Da vi snakket med ledelsen på mottaket fikk vi vite at det er mye sinne og depresjon blant menneskene ved mottaket og mange er slitne. Denne uttalelsen fikk vi også bekreftet av en av våre informanter, som fortalte at hun var utslitt og lei av å være asylsøker, og aldri vite hva morgendagen ville bringe. Informasjonslederen på mottaket sier at hun gjerne skulle ønske der var litt bedre kompetanse innen psykologi, slik at de lettere kan hjelpe de som måtte trenge det. Hun fortalte oss om vanskelighetene de støter på når fortvilede og frustrerte mennesker kommer til dem og ønsker å få vite statusen på søknaden sin, men ikke klarer å gjøre seg forstått. To av våre informanter var svært unnvikende på spørsmål angående det som kunne oppleves som vanskelig. I intervjuet med kvinnen fra Sri Lanka fokuserte hun i stor grad på hva som var positivt i hennes livssituasjon. Dette er ikke nødvendigvis ensbetydende med at situasjonen er problemfri, men er nok heller en måte å holde det vanskelige litt på avstand for ikke å bli for tynget av det. Kvinnen fra Sri Lanka fortalte at familien ble tvangsflyttet fra huset de bodde i, som senere ble bombet. Familien opplevde gjentagende ransaking og kvinnen ble fratatt ID-kortet sitt. Per i dag kommer hun ikke i kontakt med familien, noe som må være en veldig påkjenning. Blant asylsøkere er det heller ikke uvanlig at familiemedlemmer og venner har mistet livet. Jevnfør avgrensning av problemstillingen, valgte vi og ikke gå inn på grunnen til at de flyktet fra hjemlandet fordi vi så det som mulig traumatiserende, men informanten kom frivillig inn på emnet.. De to informantene som hadde oppholdt seg lengst på asylmottak uttrykte at usikkerheten rundt asylprosessen opplevdes vanskelig, mens den siste ikke uttrykte noe videre om det . De mente også at dette virket inn på motivasjonen for språklæringen. Den middelaldrende kvinnen fra Sri Lanka fortalte at hun hadde god kontakt med kvinnen hun bodde på rom med. De ble kjent på mottaket. Hun ga uttrykk for at det var godt å ha en å snakke på morsmålet med, og at de kunne snakke sammen om det som oppleves som vanskelig. Dette har trolig å gjøre med at det er lettere å uttrykke det man virkelig mener når man er trygg på og kjenner språkets nyanser. Vi kan dermed trekke konklusjonen at det virker lettende å ha et felles språk for å kunne lufte problemer, tanker rundt tidligere opplevelser, livet på asylmottaket og asylprosessen. Dette gir også en forståelse for hvordan språket kan virke som et hinder mot å oppsøke profesjonell hjelp for asylsøkere i Norge. I og med at asylsøkere ofte har svært traumatiske opplevelser bak seg, ofte i kategori 1 i «pull»- «push»- modellen , kunne økt språkforståelse i mange tilfeller gjort det lettere å oppsøke for eksempel psykolog. Dette kan igjen forebygge oppdemming av vanskelige følelser. I motsatt fall kan frustrasjon og traumer bygge seg opp, og kan føre til at personer utfører psykotiske handlinger, som vi har sett eksempel på i forbindelse med trikkedrapet .

3.3 Sosialt nettverk
Som skrevet i hoveddelen er det å ha et sosialt nettverk svært viktig for menneskers helse og mangel på dette virker blant annet inn på psyken. Mangel på sosial støtte svekker evnen til å mestre en vanskelig livssituasjon, som ofte er tilfelle for en asylsøker. Nettverksdanningen er en prosess som starter tidlig og som pågår kontinuerlig. Å knytte kontakter kan ikke sies å være avhengig av å forstå og uttrykke seg på samme språk, men er likevel ofte en svært viktig del av det. Den sosiale støtten som kan sies å være minst avhengig av språk er den følelsesmessige støtten, som kan kommuniseres nonverbalt . En slik nær relasjon avhenger imidlertid ofte av en forståelse av den andre, som lettere skjer gjennom verbal kommunikasjon. Relasjoner mellom oss og dem blir derfor vanskelig. Både den bekreftende og den informerende støtten avhenger av en forståelse av det verbale innholdet. Her kan det selvfølgelig være mulig å bruke tolk, men det kan føre til en formalisering av forholdet. Den instrumentelle støtten, som omfatter blant annet økonomisk hjelp, kan trolig lettere legges til rette for mennesker som snakker andre språk enn norsk gjennom tolk og skriv på de andre språkene. Et asylmottak oppleves som en form for sosial arena på lik linje med andre ”småsamfunn i samfunnet”, og mange opplever at det er flere som uttrykker seg på samme språk og knytter sosiale bånd til andre på asylmottaket. Vi kan likevel sette spørsmålstegn om nettverket man eventuelt skaper på asylmottaket er tilstrekkelig. For virkelig å bli integrert, er det kanskje nødvendig med et sosialt nettverk utover asylmottaket. Uten språk har man liten mulighet til å være en aktiv del av samfunnet. Man har verken mulighet for å forstå andre eller gjøre seg forstått. Dermed har man liten mulighet for å utvikle seg og utnytte eget potensial. Uten dette kan man fort føle seg lite nyttig.